Stråler fra den moderne kvinnens indre tilstand
av Mario Azzopardi

Hva er det egentlig Eva Langes bilder ønsker å uttrykke/avsløre for oss? Hva er det disse menneskelige formene viser? De (bildene) fremfører en taus protest og lidelse fra mange, mange kvinner. Eva Lange vet fremfor alt, at kvinnens trelldomsbånd først og fremst er en implikasjon av en seksuell kontroll over kroppen hennes.

Eva Langes kvinner lever, eller snarere eksisterer, ett eller annet sted i rommet - i en polarisering av den normale og anormale virkelighet, i ”du vil, men kan ikke skrike” - i en følelse av resignasjon, og mellom det å slåss mot den eller tape din sjel - mellom det å være bortkommet og likevel lete videre. Denne indre kvinnelige angst er på sitt sterkeste overalt hvor ensomheten blir kompromittert, med den røde fargen som hele tiden fungerer som et skremmende element, og man kan gjerne si at figurene er ofre som når har gått inn i seg selv.

Den marginaliserte virkelighet er et typisk trekk ved den skandinaviske kunsttradisjon. Mennesket holder sin lidelse for seg selv, i ensomhet i den fordømtes rom. Først avvist, og så låst inne i et annet fryktelig fengsel - i samvittighetens fangenskap.

Dette nordiske resonnementet blir tydeliggjort ved hjelp av et sterkt og engasjerende uttrykk, og det representerer det beste av det skandinavisk kunst har å bidra med til europeisk kunst i dag. Selv motivet for lidelsen i sin ytterste konsekvens fremstår som autentisk.

Eva Lange  forkaster enhver stereotyp som knytter seg til det kvinnelige. Hun avviser den glorifiserte og sexrettede ikonografiske fremstillingen av den sanselige kvinnen som heltinne. Eva Langes styrke ligger i hennes kompromissløshet overfor den moderne kvinnes indre virkelighet, der hun blir fanget i krysningspunktet mellom hva hun er og hva de konvensjonelle strukturer vil ha henne til å være.