Eva Lange og Urpikens gråt av Ole Jørgen Lehman

Eva Lange har en gang uttalt at kunsten stammer fra det første mennesket som begynte å risse. Uttalelsen er ikke spesiell, men det at hun fant å ville si det er interessant. Vi skal altså ikke lete etter allslags kjente og ukjente kunsthistoriske sammenhenger i hennes verk.

Hennes billeder skal påminne oss menneskelige urbilleder eller personlige arketyper. Vi konsentrerer oss om det siste - den personlige arketyp i Eva Langes kunst. Skikkelsene - eller personene om man vil - i Eva Langes billeder ser ofte ut som om de er overrasket i den situasjonen de befinner seg i, ja som om de nettopp er tatt på fersk gjerning eller at noen brått har revet opp døren til rommet de befinner seg i.
Uttrykket av  overraskelse er ofte det mest nakne ved disse skikkelsene og er et tegn på at de ikke befinner seg innenfor en historisk tidsramme. De lever ikke i historiske landskaper, men på hemmelige skjulesteder. Og det er på disse gjemmestedene at Eva Lange finner dem.

Miljøet i disse gjemmestedene fortoner seg som svært ubehagelige steder å oppholde seg på - ofte går ’atmosfæren rundt skikkelsene i med ett med dem, skjønt Eva Lange i sine seneste arbeider synes å ville skape et mer avgrenset rom rundt dem ved å lage koloristisk kontrast. Men selve grunnholdningen er fremdeles tilstede. Tydeligst viser det seg i billedet ”Fertil Torso”. Selve skikkelsen er plassert i et åpent landskap, men fosteret er ennå ett med det miljøet det befinner seg i - slik som skikkelsene i så mange av Eva Langes billeder. Er dette beskrivelsen av en himmel eller et helvete? Det er i hvertfall beskrivelsen av et legemes fangenskap.

Er da Eva Langes kunst en slags sosialrealisme, en anklage bygget på på menneskelige urbilleder?
Ettersom det ikke finnes noen prosedyrer til å løse disse skikkelsenes problemer i den sfære og det rom de befinner seg i, kan en slik billedverden fort bli en abstrakt negasjon, en anklage mot livet og dets betingelser. Det er heller ikke mulig å sette Eva Lange inn i noen religiøs tradisjon eller sammenheng.
Hun arbeider her på jorden i et gammel yrke, et meget gammelt arbeid - og hennes arketype, hennes grunnbillede, er Urpikens gråt.